ABC-Skandinavia; Åker

Selvsagt er også dette et meget gammelt ord. Den indoeuropeiske roten er agros og også på gresk agrós - vi finner det igjen i agronom. På latin heter det ager. Til grunn for denne nevnte rot ligger en verbalrot
ag, drive, som vi finner igjen i latin agere (kort e), drive, handle, gjøre, utføre. En åker var altså et land som man drev kveget ut på til beite. På sanskrit heter åkeren árja-h.
Akerriksen holder til på åkeren og skriker - rikse er fra en germansk rot hrik som er det samme som vi har i skrik. Også krikand har sitt navn fra denne roten. Vi kan føre ordet tilbake til indoeuropeisk ieros, men hva det egentlig har betydd, er usikkert - muligens 'løp, forløp', om tiden. Det er samme rot som ligger til grunn forlatin hora, time. I lange tider pleide i alle fall germanerne å regne årene i vintre, og begrepet år spilte liten rolle.

Kilde: Levende ord av Johan H. Rosbach

Åker er et jordstykke som blir brukt til å dyrke korn eller rotvekster, f.eks. poteter, nyttevekster som dyrkes over større arealer og krever årlig bearbeiding. En åker blir fortrinnsvis anlagt på arealer med god matjord, naturlig drenering og gunstig lokalklima. En åker bearbeides vanligvis med pløying, harving, gjødsling, såing og høsting; dette i motsetning til jordbruksarealer som eng og skog. Pløyingen skjer vanligvis med plog, men i dag brukes også redskap som kultivator; tidligere ble ard anvendt der det var fordelaktig. Pløyingen og såing skjer vanligvis om våren, men høstpløying og såing om høsten er heller ikke uvanlig.

For å tilrettelegge for dyrking, blir et område nydyrket, ved f.eks å fjerne trær og stein.

Åker brukes også i sammensetninger med betegnelse på grøden som vokser på jordstykket; f.eks kornåker, gulrotåker eller turnipsåker.

Eldre jernalder, særlig tiden etter Kristus, var en ekspansjonstid for jordbruket. Over hele Sør-Norge ble det ryddet jord for åker og eng. Viktigst var korndyrkingen, og bygg og havre var de vanligste sortene. Det ble også dyrket lin mange steder og ulike urter.

De vanligste redskapene til jorddyrkingen var hakke og trespade, men også ard. Introduksjonen av jernet fikk stor betydning for jordbruksutviklingen. Fra vikingtiden finner vi således primitive plogskjær som til en viss grad vendte jorden. Det er antatt at vikingene lærte plogen å kjenne i England. Til kornskjæring bruktes jernsigder som skiller seg lite fra dem som ble brukt helt opp i forrige århundre.

I yngre jernalder førte folkeøkningen til ny fart i nyrydningen. Samtidig ble jordbruket intensivert. Blant annet ble åkrene gjødslet kraftigere enn før.

De vanligste husdyrene var hest, ku, sau, gris og høns. Til husdyrholdet var man svært avhengig av beiting og fôrsanking i utmarka. Det er funnet både stuttorver og lauvkniver fra jernalder som vitner om denne driftsformen. Fra yngre jernalder regner man også med at seterdriften ble utbredt i Norge.

Kilde: Wikipedia

Bildene viser scener med Tiril i kornåkeren, Agneta i linåkeren og Marianne blant kuene i utmarka, alle fra filmen SPOR om kvinner i jernalderen.