fredag 31. desember 2010

Blomstrende fredag: Planer for det nye året

.
Jeg må nok en gang være ærlig å si at jeg foreløpig har nok med øyeblikket og har ingen nye, store planer for 2011 med tanke på have og blomsterflor.
Det ble ingen singelgang rundt drivhuset, og Frøyas fontene kom aldri på plass sist sommer, så kanskje muligheten byr seg denne!

I mens nyter jeg vinterens hvite blomster i vinduskarmen! Ønsker dere alle et ritkig godt, nytt og blomsterikt år!






Da får vi se da om det blir springvann og blomster i Frøyas stjernebed - og elvesingel rundt:





Frøyas bed sett fra verandaen sommeren 2009, så et bilde av blomster som ble kjøpt inn i fjor sommer og som nå står på vent i drivhuset, og til slutt ville jordbær som ble planta i alle sprekkene mellom steinene og som ga nydelige, søte bær.


Alt godt for det nye året

.



På stranda ligger trebåten trukket opp for vinteren. Om noen måneder er isen på fjorden smelta, og årene igjen på plass over rekka. Med dette på minnet ønsker jeg alle et


fredfullt nytt år



A small, wooden boat is pulled up on the shore caused the winter. Within some months the ice will melt on the fjord, and the oars once again will be placed on the boat sides. With this in mind, I wish everyone

a happy new year

I, ABC-Skandinavia

Infanterikasernen i Gamlebyen opptar hele kvartalet mellom Kasernegaten, Kirkegaten, Torvgaten og Rådhusgaten. Hovedfasadene er til Kirkegaten, Kongens torv og Torvgaten, hovedinngangen fra Kasernegaten. Bygningen er tegnet av festningsingeniør, senere general og kommandant Hans Christropher von Gedde og oppført av den tyskfødte byggmester Christian Ludvig Clementz. Den ble tatt i bruk i 1788.
    




Den monumentale bygningen har to høye etasjer bygd i teglsten på underetasje av natursten. Den er holdt i en streng, enkel renessansestil og representerer militær arkitektur på sitt aller beste. Det sies at tegningen er utført etter det såkalte kalendariske system. Det innebærer at antallet av de forskjellige bygningselementer som porter, dører, vinduer osv ble bestemt av årets inndeling i årstider, måneder, døgn, og timer. Noen forandringer er imidlertid gjort i tidens løp. Et omfattende innvendig ombyggings- og restaureringsarbeid ble sluttført i 1988.





Isegran, øy i Glomma der elva deler seg i Østerelva og Vesterelva, skilt fra Kråkerøy ved Nøkledypet. I nordøstenden kommer en liten bergkolle frem i dagen. Forøvrig er øya flat og for en stor del parkmessig behandlet. På sletten mot Kråkerøy lå fra 1670 til 1741 garnisonens kirkegård.






Stedet er markert med en minnesten. Ved odden, som deler elva, går strømmen sterk. Dette har i lange tider vært utnyttet til drift av strømmøller til maling av korn, til dels drevet av private, til dels av festningen for garnisonens behov. Den første møllen ble anlagt ca. 1750. På det meste var det fem kverner i gang. Til å begynne med var det garnisonen som drev møllene, senere var det en rekke private eiere. Utover i første halvdel av 1800-tallet mistet møllene sin betydning og forfalt. Møllehjulet som nå går rundt ute på odden, er en kopi reist i 1975.
    
Den dominerende bygningen nær odden, «Isegranhuset», er fra 1650-årene, påbygd til sin nåværende skikkelse først på 1700-tallet. I en kort periode (1781-95) tjente huset som kommandantbolig da Festningsbyen var uten kommandantbolig etter brannen i 1764. Det huser nå Universitetets Arkeologiske Stasjon Isegran. Like bak denne bygningen ligger «Widdingstua», et hus fra 1799 som er flyttet hit fra Smertustranda. Fire bindingsverkhus er bygd av Mineforsvaret omkring siste århundreskifte. Det ene er bolig for vaktmesteren på Isegran, de øvrige disponeres av Fredrikstad Museum og den arkeologiske stasjonen.
    





Isegran har en åpenbar strategisk beliggenhet. Alt i det 13. århundret hadde jarlen av Borgarsyssel, Alv Erlingson («Mindre-Alv» i folkevisen) en borg på øya. Herfra drev han kapertokter mot dansker og hanseater i den dansk/norske striden om dronning Ingebjørgs arv (g.m. Magnus Lagabøte, dtr. a. Erik Plogpenning, d. 1287). Det er ingen kjente spor etter borgen. Ikke lenge etter byens grunnleggelse ble det bygd en skanse på stedet, senere et fort. (Isegran fort). Etter nedleggelsen av Fredrikstad festning hadde Mineforsvaret kvarter og depot på Isegran. Det ble nedlagt i 1936.




Senere var her industri, bl. a. Bjarne Aas båtbyggeri (jfr. Bjarne Aas gate). Næringsvirksomheten er nå flyttet fra øya og området overlatt til ovennevnte institusjoner.
    
Kommunen overtok som grunneier etter Forsvaret i 1956. I. er i sin helhet regulert som bevaringsverdig spesialområde til bruk for kulturhistorisk virksomhet og friareal. Det er to veier på I.: Langs Nøkledypets østbredd og fra broa til Isegranhuset. De har navnene Galeistranda og Mindre-Alvs vei. Under arbeid med hageanlegg foran Isegranhuset i 1985 støtte man på skipsrester i elvebakken. De viste seg å være fra et handelskip på 50-60 fot, bygd i ek på 1300-tallet. Funnet omfattet også lærarbeider, skrin, pren (redskap som brukes ved spleising av tauverk, merlespiker), keramikk m. v. Funnet inngår i Fredrikstad Museums samlinger.
    
Det har vært lansert flere teorier om betydningen av navnet I. Sannsynligvis er det en tillempning av franske Isle grand, d. v. s. «Storøya». Dette navnet har mening ettersom det i tidligere tid fantes et lite sund som gjorde den østre odden til en liten øy for seg. (jfr. Nøkledypet). Navnet er fra Alv Erlingsons tid. Fransk var dengang det dominerende hoff- og diplomatspråk.
Se tidligere poster: http://viltogvakkert.blogspot.com/2010/03/isegran.html






Isegran fort. Isegran ble på midten av 1600-tallet trukket inn i Fredrikstad forsvarsverker ved anlegg av en jordskanse og ammunisjonskjeller. Under ledelse av general Cicignon ble fortet forsterket bl. a. ved bygging av et rundt kanontårn, muret av natursten. Gjennom det meste av århundret, frem til 1690, var I. galeistasjon. Det var også et flåteverksted her. Utvidelse og forsterkning av anlegget i 1730-årene gav fortet den endelige utforming, slik vi i det store hele kan se det i dag. Meget var forfalt, men i de senere år har fortet vært gjenstand for en omfattende restaurering, bl. a. med gjenoppbygging av tårnet og nedfalne vollmurer.





Broa over til Isegran.
Kilder som vanlig det digitale leksikonet om Fredikstad!


Et bilde, et motiv, hver måned, et år; Desember

.



Dette har vært den kaldeste desember siden målingene startet  5. februar 1876, med en gjennomsnitttemperatur på under tolv minusgrader, vil jeg tro. Nå er det "bare" ni. 
Det har gjort at snøen som falt tidlig i måneden, har fått ligge hvit og fin og skapt den etterlengtede julestemninga. Hele Europa har vært hjemsøkt av et snøvær uten sidestykke. På Bornholm har husene snødd ned, og veiene har vært stengt i dagevis.

Brødrene Limbourg, Desember

.

I skogen til Vincennes
som er kjent for måten han jakter på,
har han fanga et villsvin
som blir revet i stykker av jakthundene.
I bakgrunnen er Chateau de Vincennes
som i lang tid var bolig
for de franske kongelige.


Dette er den siste posten med brødrenes illuminasjoner. Et år er gått...  og alle tolv bildene i hurtugen Jean de Berry's årbok har fått sitt månedlige innslag.
http://humanities.uchicago.edu/images/heures/heures.html er hovedsakelig brukt som kilde.
Originalen til dette bildet, henger i Victoria og Alberts museum i London.





http://www.mcah.columbia.edu/dbcourses/publicportfolio.cgi?view=530

torsdag 30. desember 2010

Vidunderlig vinterland, Telemark

.



På vei hjem fra Telemark kjørte vi gjennom dette praktfulle vinterlandskapet. Det var som en reise gjennom eventyrland. Det er farvebilder, men hvem skulle tro det? Her er det grafiske linjer som skaper denne kalde stemninga.




Edvard Munchs lille gule hus

.



På vei til Telemark dro vi innom Åsgårdstrand på et kort besøk hos familien til eldste sønnens kjæreste.
Like nede i gata er huset der Edvard Munch bodde.

I 1897 kjøpte Edvard Munch sommersted Nygårdsgrunn i Åsgårdstrand, en enkel fiskerhytte fra slutten av 1700-tallet, med en stor hage vendt ned mot Oslofjorden. Hit kom Munch tilbake nesten hver sommer i mer enn 20 år. Det var hit han lengtet når han var i utlandet og i perioder da han følte seg nedfor og utslitt. «Å gå i Åsgårdstrand er som å gå blant bildene mine - Jeg får slik lyst til å male når jeg er i Åsgårdstrand».
Klipp: Wikipedia

Kvinne i rød kjole
malt på lerret med oljefarvermellom 1902 og 1903,
 60 cm x 75 cm

onsdag 29. desember 2010

Himmelsk solnedgang over Rådesletta

.




Bildet er tatt gjennom frontruta på bilen på vei hjem i dag!
Fremdeles er det kaldt. 16 minusgrader...



Misteltein

.
Det er jo litt himmelsk dette også!





Langs veien fra fergeleiet ved Horten til E 76 vokser sørover vokser det store trær fulle av misteltein, og endelig fikk jeg tatt noen bilder av dem. Mistelteinen hører romjula til, spesielt med tanke på den sagnomsuste virkningen den skal ha på kjærlighteskysset. Hvilken romantisk scene ville det ikke være å ta med seg sin utkårede ut i vintermørket, stanse i snøen under en av disse praktfulle trærne og gi årets kyss?

Den magiske tradisjonen

Fra tidlige tider er mistelteinen vært en av de magiske, mystiske og hellige planter i europeisk tradisjon. Plantens spesielle utseende, de grønne bladenes form og stilling har gitt misteltein en betydelig rolle i magi, overtro og som tryllemiddel. Den ble betegnet som et afrodisiaka, en beskytter av liv og fruktbarhet, som også forsvarte folk for onde ånder og hekser.
Det er to typer misteltein. Den som vanligvis brukes i amerikansk juledekor (Phoradendron flavescens) er opprinnelig fra Nord-Amerika. Den andre typen (Viscum album) er av europeisk opprinnelse. Den beste, magisk sett, er den som vokser på eik.

Misteltein

Viscum album er en 50 cm lang, gulgrønn busk som snylter både på bartrær og løvtrær. I Norge kun kjent fra løvtrær, mest lind og lønn. Utbredt omkring Oslofjorden, men sjelden.
Derfor er busken er totalfredet i Norge. Frukten er en hvit, klebrig bærfrukt med grønne frø som spres med fugl. Gammel medisinplante og tidligere regnet som hellig.
Kilde: Caplex

Keltisk overtro

Mistelteinen som snyltet seg fast i eik var spesielt hellig for de keltiske druidene (offerprester som også virket som spåmenn, lærere, leger og dommere i Gallia og på De britiske øyer, kjent fra ca. 200 f.Kr.)
Druidene samler misteltein med gullsigd ved midtsommer eller 6 dager etter svartmåne. Den skulle beskytte mot lynnedslag, sykdom, ulykker av alle typer, brann og så videre. Man trodde lenge at mistelteinen var både eikens sjel og et symbol på seksualitet. Den ble båret eller plassert på passende sted i forhold til hvilken funksjon den skal ha. Den ble også lagt i voggen til spedbarn for å forhindre bytting eller at barnet skulle bortføres av alvefolket.
I middelalderen ble buketter med mistelteiner hengt ned fra taket for å beskytte mot onde ånder. I Europa ble de plassert på hustak og over fjøs for å forhindre at heksene kom inn. Det ble også trodd at misteltein kunne forårsake brann. Dette i sammenheng med at man tidligere trodde mistelteinen kom ut av et tre gjennom et lynnedslag. Å brenne selve urten forviser ondskap. Og, tips til alle LOTR-fans, usynlighet oppnås ved å ha urten om halsen.
I deler av England og Wales gav man misteltein til den første kua som kalvet i det nye året for å bringe lykke til hele flokken. I noen keltiske og skandinaviske land er det fremdeles tradisjon å plukke misteltein på St.hansaften, både for å gi fruktbarhet, beskyttelse og for å holde farer unna. Legges selvsagt under puten eller ved hodeenden av sengen, slik fremmer den god søvn og fredfylte, vakre drømmer.

Kyss og misteltein

Men, til julens tradisjoner. Skikken med å dekorere hjemmene til jul med mistelteinen er en videreføring av de keltiske og før-kristne tradisjoner. Å kysse under mistelteinen ble først assosiert med «The Greek festival of Saturnalia». I romersk mytologi er Saturnus gud for åkerbruket, identifisert med grekernes Kronos, og Saturnalia var fester til hans ære, som ble holdt i Roma hvert år i desember.
Senere ble skikken brukt i primitive bryllupsritualer, siden den hadde sine tillagte egenskaper og kraft til å fremme fruktbarhet og gi livslang kraft.
Men husk: Et kyss under misteltein forlenger forelskelsen. For de som vil følge kysse-etiketten og gjøre dette riktig: En mann skal plukke et bær fra grenen når han kysser kvinnen under mistelteinen. Når det siste bæret er tatt, skal det heller ikke være mer kyssing?
Lykke til med kyss, fruktbarhet og beskyttelse både før, under og etter jul!
(Kilde: College of Agriculture og wicca.net)
Klipp:http://www.abcnyheter.no/node/40156


Navnet betyr 'liten skitt' og forbindes med måten den formeres på. Den spres med fuglenes skitt! På tysk betyr Mist gjødsel
Det finnes over 70 arter - og en lever i Norge, Viscum album, og den er fredet.
I en artikkel jeg har står det at vår type vokser på eple, lind, rogn, hagtorn, bjørk og poppel, aldri på eik!
Til våren vil jeg lete på bakken under disse trærne og se om jeg finner noen frø. Dem vil jeg gni inn i en av de fingertjukke greinene til rogna som vi har mot naboens tomt! Spiringa skjer etter et par måneder.

Denne posten til timjanoakleja har jeg spart linken til for en passende anledning i over et halvt år. Nå er den her!
http://timjanoakleja.wordpress.com/2010/05/12/miraculix-kommer-bli-gron-av-avund/
Jeg har også flere gamle innlegg om misteltein - skriv misteltein i søkeren!

Mer om planta:

http://thegreengardengate.blogspot.com/2012/01/grow-your-own-mistletoe.html

Ulefoss, en krok full av skjulte skatter

.
Tettstedet midt i Telemark har en skjønn blanding av arkitektur og fortidsminner, det er alt fra gamle arbeiderboliger til herskapelige slott og kirkeruiner fra tidlig middelalder.





Øverst godseier Cappelens slott i nyklassisk stil, under 'kårboligen' Kohinoor litt bortgjemt bak trærne, er oppført i engelsk stil med typisk borgpreg.






Godseier Aalls residens ruver på en høyde over Ulefoss i såkalt kolonistil.






Godset har flere staller, jordkjeller, gartneri og portnerbolig som seg hør og bør! På det nederste bildet sees såvidt huset som kalles Lille Ulefoss. Under sees boligen over slusehuset fra en annen vinkel. Ikke alle bodde like staselig i storhetstida. Det var nok stor forskjell på fattig og rik. Arbeiderboligene er i dag et koselig kunstnerkvartal med små utsalg og kafe´er.






Slusene er en turistattraksjon. De gjør det mulig å seile eller kjøre båt fra fjorden til Dalen. Og strømmen ga kraft til smelteverket og livsgrunnlaget for hele Ulefoss.

Da jeg traff Herren i Huset på høyskolen på Notodden, syntes jeg å huske at Ulefoss var et stort 'høl', bokstavlig talt. Det eneste jeg kunne huske fra en ferietur da jeg var fem seks år, var det enorme dypet ned i slusene. Men det må også ha gjort et veldig inntrykk. Jeg husker det som om det skulle ha vært i går!
Det er lite sol der, men ellers har stedet mye fint å by på...







Øvre verket med små, røde trehus bygd like ved Nordsjø





Her er det god, gammeldags julestemning på tunet med julenek, julekranser, julestjerner og juletre!
Og hvert år arrangeres det julemarked: http://www.ovreverket.no/





På Ulefoss er vi på historisk grunn - langt tilbake. En gullberlokk fra jernalderen er blitt funnet ved kirkeruinene. Les mer om det på en tidligere post i bloggen min: http://viltogvakkert.blogspot.com/2009/10/nar-tiden-kommer-inn-i-bildet-3.html








Fra kirkeruiene er det flott utsikt over hele Norsjø som er nesten helt isa igjen. Bare ei råk er åpen på grunn av strømmen. Det er julebesøket hos svigerforeldene mine som er årsaken til denne lille fotorunden! http://no.wikipedia.org/wiki/Norsj%C3%B8





Holla gamle kirke er innvidd til St. Maria på «Simonis & Judæ» dag, den 28. oktober. Året vet vi ikke. Kirken er reist på Hollahaugen midt i bygda, og med en enestående utsikt over denne. Kirken kunne sees fra deler av Eidsbygda, fra Ulefoss, Romnes og deler av Sannesbygda. Valebø kunne se den vakre kirke der vest heve seg høyt over Norsjø. Men best tok den seg ut for soknet selv, som største-delen lå fruktbart og ydmykt foran den. Den gamle kirke er antakelig ført opp først på 1200-tallet. Den avløste kanskje et gammelt gudehov, som sikkert ikke sto langt fra stedet hvor den er reist. Lengderetningen er den vanlige vest-øst. Byggematerialet er stein, som er henta i nærheten, altså gneis. Og steinene er sammenhefta med kalk. Våre fedre forsto å behandle kalken på en egen måte til dette bruk. Kirkeskipets lengde er etter oppmåling av ruinene 50 fot, og bredden 28 fot ut-vendig. Murens tykkelse ca. 3 ½ fot. Koret 14 fot i kirkens lengderetning og 17 fot bredt. Foran kirken var der et skruv av tre på grunnmur av stein. Størrelsen av dette var omtrent som korets. Over skruvet hevet seg det firkantede klokketårn med pyramidal avslutning. Kirken var til å begynne med bare ca. halvdelen så lang, noe ruinene viser. Denne lille kirke var omkring 1700-tallet helt falle-ferdig. Presten Stabel skriver at kirkens kor ved den tid raste sammen. Commerceråd Halvor Sørensen Borse imøtekom da kravet om å få kirken bygd større og mer tjenlig til gudstjeneste. I sitt testamente bestemte han at 800 rd. etter hans død skulle brukes til kirkens utvidelse og opp-bygging av nytt kor. Og kirken kom etter restaureringen i den skikkelse, slik vi kan se den i dag. Det vakte selvsagt glede hos såvel prest som menighet. Borses navn erindres derfor i takknemlighet langt ned i tia. Ved denne ombygging ble den gamle inngangsdør på lang-veggen mot syd gjenmura - og kirken fikk ny inngangs-portal mot vest. I henved 800 år sto den der og kalte våre fedre sammen til bønn og dåp, bryllup og gravferd. Hit har de gått med sin synd, sin glede og sin sorg. Bygningen var for dem opphøyet og hellig. - Og betagende virker kirkens ruin på oss. På stedet gripes vi av stille andakt. Gravfreden senker seg over oss, og ruinene minner om at alt er forgjengelig.
Klipp: http://www.visittelemark.no/index.php/layout/set/print/layout/
set/print/Opplevelser/Attraksjoner/Kirker/%28ProductID%29/?lang=no&id=243051