Kattene

Om kattene i mitt liv

Den aller første katten kom inn i mitt liv da jeg var fire år gammel. Det var en liten kattunge født av en katt som var kommet til en tante av meg som het Helene. Jeg mener katten ble borte den første nyttårsaften vi hadde sammen, og at vi lette etter den hele første nyttårsdag, men søstera mi mener at jeg husker feil. Uansett ble den i alt for kort tid hos oss.

Tegningen ble til da jeg var fire!

Lena, en brevvenninne, har sendt meg kopi av brev jeg sendte, og i ett av dem skriver jeg:

Juni 1965
Kjaere Lena!
Jeg har også hatt en katt en gang, men det er mange år siden.
Den het Tassen. Den römte også hjemmefra. Det var en nyttårskveld. Vi har også
hatt to fugler. Den ene döde og den andre flöy fra oss.

Kanskje jeg har rett likevel med hensyn til når Tassen ble borte!


Rødhansa fikk vi av en kollega. Ho ble født 2. mars 1986. Vi trodde først den var en hannkatt, og vi kalte katten Hans. Etter en stund skjønte vi at det var ei lita jente, og vi døpte ho om til Rødhansa. Ikke visste vi da at det er en katterase som heter Hansakatt. Vår katt hadde gener til norsk skogskatt, og var oransj. Derav navnet.
Rødhansa fødte en liten oransj kattegutt  kl. 15.55, 8. mai 1992. Han levde bare i to dager, og vi kalte han lille Kurra Oktavian.
Han var nok ikke helt som andre kattunger, sannsynligvis hadde han en hjerneskade. Han tok ikke til seg mat og var konstant kald. Rødhansa prøvde å varme han ved å legge han i senga til den eldste gutten vår. Ho bar han opp trappene til annen etasje. Det hjalp lite. Rødhansa skjønte hvor det bar hen og gjemte ungen sin langt bak en eske i klesskapet til den yngste sønnen. Ho viste oss hvor ho hadde gjemt han da vi spurte om det var blitt av ungen. Vi fant han død.
I 1993 fødte Rødhansa igjen. dennen gangen to jenter. På formiddagen 19. april så Buster, senere kalt Lussi, dagens lys, morgenen etter dukka  Nøste opp. Begge var brune og oransj om hverandre. Lussi langhåra og Nøste korthåra. Lussi bodde hos Liv fram til 28.juli 2004. Ingen ville ha Nøste, så ho ble boende hos oss.

Rødhansa synes godt Nøste kunne klare seg sjøl. Tenk å bli boende hjemme hos mamma. Det tok Rødhansa konsekvensen av og flytta inn til et eldre ektepar tre hus lenger ned i bakken. Her ble ho boende til de gamle døde med en ukes mellomrom  en måneds tid etterpå. Da var det bare å komme hjem igjen med halen melom beina.
Rødhansa var katten med stor K. Når vi var sjuke og hadde det vondt, var Rødhansa den første til å trøste.
Ut i desember 1998 ble Rødhansa sjuk. Det var betennelse i nyrene, og ho ble satt på en antibiotikakur, men kom seg aldri helt igjen. Matlysta forsvant og kreftene ebba ut. Kl. 19.00 11. januar 1999 sovna ho inn hos dyrlegen. Gravlagt 8. mai.

Til Rødhansa 12. januar 1999


Du møtte meg trofast med et mjau og halen rett til værs når jeg kom opp bakken eller du lå på gelendret og venta på meg for å komme inn.
Du fulgte oss ned bakken om sommerkveldene - ville bli med oss på tur. Husker du skogsturen på Slevik - og påkjørselen da vi nesten mista deg første gang - og alle de fine stundene ned i haven der du hoppa høyt i gresset mellom urtene?
Jeg er så gla ' i deg Rødhansa, savner deg fælt!

Lussi fikk mange kattunger, og en av dem var Rosina som fødte en flokk 19. juli 1999. En av dem likna oldemor Rødhansa ganske mye. Det var Baileys som vi senere kalte Sia.

Nøste og Sia fikk nøyaktig tolv år sammen. De var glade i hverandre, men aldri perlevenner.

Du ville så gjerne leve, Nøste!

Du ville så gjerne leve. Livsgnisten hadde kommet tilbake. Du gikk ut alene, koste deg i haven, så bedre ut enn noensinne ..., men jeg lot dyrlegens ord veie tyngre enn ditt ja på spørsmålet om du ville klare deg uten medisinene i fjorten dager. Det var en tung avgjørelse å ta. Du skjønte hva som ville skje... du ville ikke ut av katteburet, blikket ditt ble fylt med angst, og du protesterte høylydt – noe som du aldri hadde gjort før. For du var verdens snilleste katt. Du hadde aldri fanga en mus eller en fugl. Du gjorde ingen fortred. Du var stille og tålmodig, gjorde ikke noe vesen ut av deg, men du var alltid der.

Bare godlyder mellom oss, og det var alltid ja i din munn! Mja... Jeg vil savne samtalene våre hver morgen på badet. Du elska å drikke vannet fra dusjen. Det var en fin start på dagen. Egentlig skulle du aldri ha blitt hos oss, men skjebnen ville det annerledes. Du kom til verden, litt pjuskete nesten et døgn etter storesøster som fikk et annet hjem. Du ble kalt Nøste og storesøster Buster.  Det skulle bare bli midlertidge navn. Du ble hos oss og mamma. Du forble Nøste. Buster fikk nytt navn, Lussi. Da mamma døde, også en traumatisk opplevelse, kom lille grandtantebarnet ditt og tok hennes plass.

Du har alltid vært spesiell, du var redd og gjemte deg for fremmede, gråt sårt når det tordnet og lynte som verst, likte aldri å gå i kassa di når den ikke var ren, fant en egen yoccastamme å slipe neglene på.... sporene vil være der lenge.

I februar for to år sida ble du nesten blind. Vi oppdaga det etter en ferietur. Du gikk på stolbein og dørkarmer. Synet kom tilbake med medisinering av blodtrykket. Før det var du gjennom en vellykka brystkreftoperasjon i 2008. I høst skranta helsa igjen. Da vi kom hjem fra høstferie, hadde appetitten blitt borte, og du var mager... bare skinn og bein. Du frøs og hadde det vondt. Et døgnopphold med ekstra forpleining på dyrlegens hospits gjorde underverker, og matlysta kom tilbake. Jula ble vendepunktet. Pila viste bare en vei. Oppover. Du var blitt avhengig av medisinene. Klarte likevel å være uten en uke, men to ville bli å flytte grensene for langt, mente dyrlegen. Hadde jeg bare spurt om noen av assistentene kunne ha gitt deg dem!

Du var aldri som andre katter. Du var fullstendig avhengig av oss. Jeg kalte deg autist. Du hadde egenskaper som gikk langt over normalt nivå på enkelte områder. På andre var det mangelfullt. Det var det som gjorde deg så spesiell, og som kanskje gjorde at du ble så gammel. Over atten år. Du levde et beskytta liv, og det ble streke bånd mellom oss. Hver kveld hoppa du opp på fanget til matfar når han la seg på sofaen og bretta ut avisa. Her fikk du ligge i fred og ro. Du likte å bli kjela med - hardt og nesten brutalt, det skulle kjennes. Men det å bli bært var et mareritt. Da følte du at den verdifulle friheten, ble tatt fra deg. Du likte å bestemme hvordan du ville ha det. Og regien på den siste dagen ble ikke som du ville. Dessverre. Det har vært tungt for meg å tenke på hva du gikk gjennom den siste timen. Du gråt på veien til dyrlegen. Å kjøre bil var ingen fornøyelse. Grandtantebarnet ditt nøt hvert sekund i baksetet. Det var stor forskjell på dere. Sia er livsnyteren, den barske og modige, den tøffe og likegyldige, full av selvtillit. Den som elsker å dra på oppdagerferd og som  ser en spennende utfordring rundt hvert hushjørne, som jakter på fugl og mus – og som stadig utsetter seg for farer. En gang kom du ho til unnsetning. En fremmed katt kom i firsprang etter Sia, og du så at Sia ikke hadde en sjanse til å slippe unna. Modig og kjapt hoppa du ned fra terrassebordet og fikk avverga et blodig slagsmål. Tøft gjort av deg, Nøste! Vi ante ikke at du kunne være så tøff.

Nå skal du få hvile sammen med mamma i haven vår som dere begge var så glade i, og jeg skal plante kattefot og kattemynte over stedet. Nøste min, gla’ i deg... savnet er stort.

Nå vil ingen lenger småprate med meg på badet hver morgen. Akkurat som mamma slutta å møte meg hver dag når jeg kom hjem fra jobb, med halen i været i dagene som fulgte etter at ho ble borte, vil nå ingen snakke med meg på badet hver morgen. Savnet av deg vil være stort og en vondt påminnelse om at livet ikke er evig.

Og jeg vet at øyenstikkeren vår våker over dere for alltid!

Å miste to kjære på kort tid, har satt sine spor.

Rørvik 21. juli 2011

Beskjeden – lot alltid Sia spise først, likte reker og kom når ho hørte lyde av en tallerken som ble skrapt!

Spiste agurk med poten!

Du var alltid påpasselig med renholdet. Jeg kunne bore nesa mi ned i nakken din og puste inn godlukt, din godlukt. Den var nesten som parfyme. Du lukta faktisk så godt!