torsdag 5. mars 2015

Haptikeren





Haptikeren er ”deltakeren”. Han eller hun engasjerer seg mer følelsesmessig i motivet og fokuserer gjerne på detaljer som er av betydning. Den haptiske typen bygger mindre på det visuelle innrykket, og i større grad på andre sanseopplevelser som for eksempel berøringssansen.
De som er typisk visuelt anlagte, synes å betrakte tingene ute i rommet som objektive tilskuere, og det faller derfor relativt lett for dem å observere perspektiv med forkortninger, overskjæringer, lys og skygge. Tidligere da visuell realisme var billedkunstens høyeste mål, var det disse som ble anerkjente tegnebegavelser. Det som særpreger de ikke-visuelle eller haptiske, er at kroppskontakt og forestillinger om kroppskontakt spiller en vesentlig rolle for bildeuttrykket. Det de opplever gjennom bevegelser og berøring, blir strekest vektlagt i bildet, og det er rimelig å anta at de tenderer til å oppleve seg selv som sentrum i den romlige tilværelsen.





En amerikansk kunstpedagog, Viktor Loewenfeld, som for mange år sida gjorde en undersøkelse basert på en analyse av uttrykksformen i tegninger utført av barn og ungdom, kom til det resultatet at nesten halvparten av forsøkspersonene viste mer eller mindre klart visuelle tendenser, og noe mindre enn fjerdeparten ble klassifisert som haptikere. Resten av forsøkspersonene viste ingen klar dominans, verken av visuelt eller haptisk uttrykk. Haptikerens jeg-sentrering av romsopplevelsen kommer også til uttrykk hos Loewenfeld i det han kaller "haptic space", der tingene får en billedromlig orientering slik at de sees fra den siden haptikeren opplever dem - eller for å bruke Loewenfelds ord i boka Creative and Mental Growth: "Everything is focused around the Self".
Farvebruken hos de to nevnte typene kan også være forskjellig. Mens den visuelle gjerne forsøker å skape dybdevirkninger med farver og lyse/mørke flater som er mer eller mindre basert på naturobservasjon, vil haptikeren helst velge sine farger på et følelsesmessig grunnlag.




Om en sammenlikner billeduttrykket hos disse to typene, vil haptikeren utmerke seg som den mest ekspressive, en egenskap som må oppvurderes, så sant bildet er et ærlig og gjennomført arbeid. Kritikk for "gal" tegning eller grell farvebruk vil her gjøre mer skade enn nytte. Nøkkelordet må være stimulering - ikke korrigering - og for den typiske haptikers vedkommende betyr dette bl.a. å motta informasjon om det aktuelle emnet både gjennom synet og kontaktsansene, noe som det ofte vil være mulighet for når det dreier seg om ting i nærrommet. Kilde

Haptikerne fokuserer gjerne på detaljer og lar seg i større grad påvirke av andre sanseopplevelser enn den rent visuelle. Kilde




Den visuelle typen er 47% og den haptiske typen er 23 %, sånn omtrentlig.
Den visuelle typen tar rollen som tilskuer, med analytisk evne i framstilling av perspektiv
og nyansering av lysvirkninger og viser en utvikling mot stadig større naturalisme og objektivitet. Denne tilnærminga  belønnes av skolesystemet fordi det er lettere for hun eller han å lære å lese, analysere og syntetisere.
Den haptisk typen tar rollen som deltager, er subjektivt og emosjonelt engasjert, og helheten forsvinner til fordel for detaljene.
Farvene brukes emosjonelt, rene og sterke i store flater uten skygge og perspektiv.
Den utprega haptiske opplever mindre av verden gjennom synet og føler seg derfor oftere
fram med hendene enn den visuelle. 
Dette kan skape problemer med å lære å lese og forså sosiale relationer, kanksje også problemer med å innordne seg. En haptiker må bygge sin verden opp stykke for stykke, veldig konkret fordi abstraktsjoner er vanskelige.
Fra starten sanser og erkjenner barn overveiende gjennom egen kropp og har derfor pr.definisjon en haptisk erkjennelsesform. Først i 14 årsalderen har den intellektuelle utviklingen vanligvis innhenta den konkret opplevede og forestilte sansingen.
Vår kultur stimulerer dette ytterligere gjennom passiv observasjon og lytting. Bare 
det utprega haptisk barnet vil bevare denne formen for erkjennesle.
I kunsten er det de to typene representert gjennom stilhistorien med ekspresjonismen og realismen.





- Farvekvaliteten:
 - Valg av farvekontraster, mengde, styrke og plassering. Den ses i denne sammenhengen
kun som sjatteringer og svartleggning med blyanten.
Framheve detaljer, beskrive forskjellige i nivåer, danne forgrunn/mellomgrunn/bakgrunn eller antyde en stemning med stemningsskapende elementer.
- Komposition:
 * Symmetri, repetisjon/gjentakelse av to elementer speilvendt på hver side av en akse.
* Balanse, likevekt mellom tegningens deler, harmonisk fordeling på flata.
* Rytme, gjentakelse av et tegneelement
etter en regel, f.eks. stor - liten.
* Perspektiv, linier mot et forsvindingspunkt, dybde som skrålinjer inn i et bilde, linjeføring.
* Overlapping, hvor noe tegnes skjult bak  noe annet.
* Planhøyde, blanding av å tegne forfra og ovenfra. 
* Strektegning, ting eller personer tegnes med en enkel strek 
* Flate, ting eller personer tegnes i omriss, statisk
* Utbretting, ting eller personer tegnes fra flere sider på samme tid
* Blandingsteknikker
- Bevegelseselementer:
* Bevegelse vises ved personens måte å gå eller stå på eller på bruken av armer eller ben.
* Fartstreker eller gjentakelse av den samme personen i nye posisjoner.
Kilde



Sensorisk persepsjon eller haptisk persepsjon er en aktiv utforsking.





Det haptiska sinnet (fra det grekiska ordet for å røre). Den information som vi får fra denne opplevelsen kalles haptisk perseptsjon. Kilde

Gibson (1966) definerte det å være en haptisk personlighet på følgende måte:  "The sensibility of the individual to the world adjacent to his body by use of his body". Evnen til ved følelser, berøring og kroppsbevegelser å tilegne seg informasjon.

Bildene er tatt etter en økt -  elevene holder fortsatt på med modellering. Hodene blir riktig fine!


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Hyggelig at du tar deg tid til å legge igjen en hilsen.
Det setter jeg veldig pris på!