onsdag 10. desember 2014

Juleglans og innmatkake


”Sett dekk pent på senga nå, så skal de få sjå på,” sa kjærringa. Og vi klompe øss i hop oppi senga, skubbe og fløtte øss, så det skulle bli plass tel æille. Vi sa itte et ord, vi bærre såg. 

Det peneste juletreet je har sett i mitt liv, var juletreet i Svingen. Og det juletreet vart penere og penere får hårt år. Det rakk helt oppi taket og var dryssfullt ta glitter og glasskuler, papirkørjer og lys. 
Åtte daer før jul pynte dom juletreet i Svingen : Mæinn og kjærringa, den vaksne sønn og de tre onga. Og æille vi andre onga som bodde i grenda omkring Svingen, fekk vara med og sjå på.
”Sett dekk pent på senga nå, så skal de få sjå på,” sa kjærringa. Og vi klompe øss i hop oppi senga, skubbe og fløtte øss, så det skulle bli plass tel æille. Vi sa itte et ord, vi bærre såg. Helt tel det var noen som banke på ruta og ropte navnet våres. Det var utsendinger hemanifrå, store søsken som skulle få øss telbars att tel hverdagen. Tel vedhogginga og kveldsgrauten og skuleleksa.
Og da var det itte moro å fortælja at vi hadde vøri i Svingen. Ingen skulle gå dit, folket i Svingen var møkksamme og somme, som kunne itte hæindtere penger, itte hadde dom gris så det vart no julkveldsmat, vedtomt var det i skålen der nesten støtt. Og et nytt klesplagg hadde itte onga der fått på mange år. Hadde dom tjent litt ekstra tel jul, så kjøpte dom juletrepynt.
”Åffer kæin itte vi ha slikt juletre som dom har i Svingen da?” kunne vi onga seia der vi satt i tjukke gensera og åt blodklubb.
”Jo – ville du heller sitta her og fryst og itte ha noe mat så -.”
Og det var forklaring nok for øss. Vi godtok den. For da skjønte vi at vi hadde det bedre enn folka i Svingen. Vi hadde det bedre enn mange andre og, hu mor delte ut en fleskebæta og litt mjølk tel dom som itte hadde. – Slik var det å ha god råd, tenkte vi onga der vi gikk i tusmørke og delte ut tel dom som satt ”trångt i det”. Den gamle kjærringa inni skauen folde henda og gret da vi kom, vi følte oss nesten som engler der vi sto ved døra og hørde å snille vi var. Og den giktbrøtne kæillen oppå loftet i Svestugua, hæin sa både takk og ære.
Så hadde vi bære Svingen att. Hu mor hadde sendt med ei pølse som vi skulle levere der og. 
”Men det er vel itte stort hjelp i det, som greie itte å gjømme noe tel julkvelden kjem,” sa hu mor da hu putte pølsa i kørja. 
”Vi kjæm med litt julemat vi,” sa vi da vi kom inn.
”Takk for det, legg pølsa på bordet,” sa kjærringa. Mæinn sette fram stol ått øss, vi belaga øss på såmå takksamheten som vi hadde møtt hos de andre som fekk julesmak.
Men så flaug den vesle dotter der over golvet og slo opp døra ut i den kæilde stua.
Der sto juletreet med den peneste og blankeste juletrepynten som tenkjes kunne.Og så var vi onga like fattige att. 
Det var oppi Svingen dom hadde juleglansen, tenkte vi. 

Og så gikk vi sakte hematt og åt innmatkaker.
Alf Prøysen

I dag har vi Prøysendag på skolens bibliotek med kåring av elevenes beste illustrasjon til en tekst skrevet av Prøysen, og det blir musikk og sang, gløgg, småkaker og noko attåt til alle.

Elevenes bidrag


 Ut mot kantina




Julepynta bibliotek - elevene i utstillingsdesign hadde ansvaret for det.



Se det flotte bokjuletrret vårt!


Maling av rammer til illustrasjonene


Fra julekortverkstedet




Bibliotekets facebookside

1 kommentar:

  1. Så bra at du har brukt den vakre julefortellingen til Prøysen,som jeg tipset deg om.
    Dere må ha hatt det veldig trivelig mens dere holdt på med dette. Jeg er imponert over både elever og lærer! Hilsen fra Tove

    SvarSlett

Hyggelig at du tar deg tid til å legge igjen en hilsen.
Det setter jeg veldig pris på!