torsdag 27. november 2014

Det er menneskelig å feile...


For middelalderens filosofer sto Gud bak alt. I henhold til Pseudo-Dionysios var hver ting som er skapt, et imago dissimilis, et «u-likt bilde» av Gud. «Fra Gud kommer det lys som er et bilde på guddommen».Hver ting er vakker ved at den avspeiler den absolutte skjønnhet i tingenes opphav. Kilde
De mente altså at bare Gud var ufeilbarlig i middelalderen, og de som malte bilder la ofte inn en liten feil for å ikke overgå Gud.
Nå lever vi jo ikke i middelladeren, og disse tankene er heldigvis ganske fjerne for oss.
Likevel, det er alltid en trøst at om det er gjort en liten feil, er det sånn det skal være til tross for at det som regel er vanskelig å akseptere for perfeksjonister.
Jeg var på et foredrag i går kveld i Det Kvindlige Læseselskab. Ingvard Wilhelmsen, professor, psykeater, lege og med en del andre betegnelser, filosoferte rundt valgene vi tar i løpet av livet. Han fokuserte på hva slags holdninger vi har til det vi kan gjøre noe med, og det vi ikke kan gjøre noe med i forbindelse med problemer vi sliter med.
Jeg oppdaga plutselig et problem eller noen kaller det en utfordring!
Nå har jeg definitivt valgt å ikke rekke opp igjen for å rette opp feilen i mønsteret på den første tøffelen, og jeg går bevisst inn for å strikke neste tøffel helt maken. Så må jeg slutte å ergre meg over at jeg gjorde feil på den første og heller godta at sånn er det!
Og de problemene vi ikke kan gjøre noe med, sa Wilhelmsen, legger vi på en sky,  blåser den bort - og lar den fare....

Det rare er at jeg oppdaga en hel del feil i teksten og mønsteret som var i den gamle oppskriten, og jeg retta dem opp for at det skulle bli korrekt, og så gjør jeg en tellefeil sjøl helt på slutten av snøkrystallen.

Men disse tøflene er kanskje ment til å ha feil! Nå er jeg inne på en filosofisk retning og som en elev skrev om i sin siste besvarelse om analyse av et valgt maleri, determinisme. Det handler om at mer eller mindre alt er forutbestemt. Noen ganger kan man jo lure...
Uansett hvor mye man prøver å forhindre at saker og ting skal skje, skjer det likevel. Er det det som kalles skjebnens ironi?




Det er sikkert ikke mange som ser det...
Tilbake der jeg var på den første tøflen:




Og så ble det et blogginnlegg om hvordan alt henger sammen. Noe henger i en tynn tråd, kan vi si!
Den kan alltids forsterkes.
Det er en pedagogisk retning som tiltaler meg mer enn andre, nemlig Darwins prøve -og feilemetode.
Ingen lærer vel bedre enn av sine egne feil!
Her lærte jeg nok en gang at jeg må  ha godt lys og bruke et system som gjør at jeg til enhver tid har peiling på hvilken omgang jeg skal strikke, ikke strikke og gjøre noe annet samtidig -og helst være alene ...men strikking er jo en sosial aktivitet. Da får jeg ta konsekvensen av det... og heller strikke noe uten tellemønster.

1 kommentar:

  1. Wilhelmsen lyder ikke så tosset, enda. Jeg vil huske den med at lægge ting på skyen og blæse dem væk. Det er så velkendt, at der laves fejl når der strikkes mønster, hvis man også skal snakke eller på anden måde være social. Du har ret det må blive noget uden mønster, helst ret på rundpind.

    SvarSlett

Hyggelig at du tar deg tid til å legge igjen en hilsen.
Det setter jeg veldig pris på!