tirsdag 20. mai 2014

Norsk kultur; Sangframføring


En aften på sæteren av K Bergslien

Stev og kveding
Stev brukes først og fremst som benevnelse for to ulike typer firelinjede enstrofinger, også kalt henholdsvis «gamlestev» og «nystev», som tradisjonelt framføres vokalt. I tillegg er «stev» mye brukt som synonym for «slåtterim» eller «slåttestev». Omkved i middelalderballader o.l. kan også kalles «stev»/«mellomsleng» eller «etterstev»/«ettersleng» avhengig av plassering i strofen. Videre finns stevbenevnelsen brukt i sammensatte ord, som for eksempel i «hermestev» – en form for ordtak særlig registrert i de nordiske landene.
Stev hører til de lyriske sjangre.
Ordet stev skriver seg fra verbet å stave, eller substantivet stav, som peker mot antall tunge stavinger i strofen.
Strofeforma, gammelstev, var etablert allerede mot slutten av 1200-tallet, og er visstnok registrert i de middelalderske versefortellingene som ble oversatt til svensk på initiativ av den norske dronning Eufemia omkring år 1300 – de såkalte Eufemiavisene. Kilde 
Slåttestev
Slåttestev eller mer presist slåtterim er kortere eller lengre stubber diktet på slåttemelodier. Her blir rytmen formet av slåtten, og kunne oppstå når slåtten ble  tullet, for eksempel hvis det ikke var en spelemann til stede, og sangeren ville variere med tekst. Noen ganger vokste stevene til lengre regler eller slåttestev-viser. Kilde


Jon Buer i KorLuren


En kveder er en person som kan fremføre stev.
Kveding, betegnelse på en syngemåte som brukes i norsk folkesang (jfr. norrønt kvad, kvede). Blant karakteristiske trekk er spesielle forsiringer og melodiske utsmykninger, bruk av konsonanter som melodibærende element, intonasjon som ikke følger dur/moll-systemet, ubunden rytme og ofte en personlig preget stemmebruk med utgangspunkt i dialektuttale. Kilde




Kauking og hjalling
Kauking (med flere navn) er en skandinavis måte å synge på, slik at det kan høres over lange avstand. Den er en av teknikkene i hjalling, og har også i seg selv vært brukt i steterdriften for å synge kulokker og meddele seg mellom setrene.
Hjaling (også kalt hauking, huving, kauking, gukko og laling) en form for signalsang, et rop for å gi seg til kjenne over lang avstand, særlig brukt på fjellet. Vanligvis blir det regnet til setertradisjonen.
Ropet kunne være individuelt utformet slik at det ikke bare var et rop om kontakt, men også kunne fortelle hvem man var. Ropet kan ha en form for tekst, men er vanligvis uten ord. Karakteristisk er stort melodiomfang og veksling mellom bryst- og falsettstemme. Hjaling er i slekt med jodling i Sveits og Østerrike, og også med kauking. Jf.ouverturen Hjalarljod. Tittelen har bakgrunn i fenomenet hjaling.
Det er vanlig at folk som vil gi seg til kjenne på lang avstand, roper en fallende ters uten at de oppfatter det som en tradisjonell sangform.
Huving er en blanding av roping og sang, og er nært beslektet med lokk og laling. Huving ble brukt i skogen og i fjellet for å komme i kontakt med andre folk, for eksempel andre gjetere eller folk på nabosetra, og for å gi beskjeder over lengre avstander. Enkelte huvere hadde også sin egen «kjenningsmelodi». Kilde  
Dermed kan vi anta at i de landene det har vært vanlig å ta dyra til fjells på beite om sommeren, finnes det et felles utgangspunkt i denne formen for sangteknikk. 



Eplemøya Songlag

Gauling og lokking


verb intr. gaule ( v1) ['gæʉlə] hyle, synge falskt, hoie
Gauling kalles sangen som volvene framførte for at seidkvinnen skulle komme i transe.


Volvene satt i en ring rundt hella der seidkvinna satt.


Lokk er et rop brukt for å kalle på husdyr. Man skiller gjerne mellom kulokk, geitelokk osv., etter hvilket dyr lokken retter seg mot. Lokk er et typisk eksempel på funksjonsdominert sang. Lokken kan være en avansert musikalsk vokalsjanger, men dette er ikke et nødvendig kjennetegn på lokken. Det er to vilkår for at lokken skal fungere: at dyra er preget på stemmen til budeia og at ropet bærer langt. Det finnes også tradisjonelle rop for å lokke på sau (sibba sibba…), katt (psspss…) og høner (tippa tippa tippa…), men disse er lite melodisk utformet kalles sjelden lokk, selv om funksjonen er den samme.




I tradisjonen finnes det også såkalte huldrelokker, melodisk velformet sang som en gang skal ha vært sunget av en hukder. Huldrelokkene er ofte en del av et sagn. I motsetning til de praktiske lokkeropene har huldrelokkene en fast tekst, ofte en rekke fantasifulle navn, som huldra bruker på kyrne sine. Kilde




Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Hyggelig at du tar deg tid til å legge igjen en hilsen.
Det setter jeg veldig pris på!