torsdag 13. desember 2012

Julekalenderen; 13. adventsdag; et møte mellom to julenisser




Denne teksten er hovedsakelig henta fra to artikler, Fra helgen til Julesnisse av Ane Ohrvik publisert i Levende historie nr. 6 i 2004 og Fjøsnissen av Håvard Lillebo publisert i Fredriksstad Blad 22. desember 2001.
Disse to nissene er vidt forskjellige, men likevel er det en viss forbindelse mellom dem- begge hører jula til!
Den norske fjøsnissen er en liten sinnatagg der han sitter på låven med julegrøten sin. Hver jul dukker den særnorske lekne spilloppmakeren opp og setter sitt preg på høytida. Men sjølveste julenissen er den rødkledde, bestefarsfiguren som kommer med gaver juleaften.




Nikolas av Myra

Det er tvilsomt om St. Nikolas var en historisk person, men tradisjonen vil ha det til at han levde på 200-300-tallet i det som i dag kalles Tyrkia. Gjennom store deler av middelalderen var han en av de mest populære helgenene. Han var skytshelgen for en rekke grupper og ble etter hvert sentral som barnas beskytter. Fordi dødsdagen hans skal ha vært 6. desember, ble St. Nikolas mer og mer kobla til julefeiringa.
Martin Luther og hans reformasjon ville stanse den folkelige feiringa av St.Nikolas og ønska ingen helgendyrkelse. Som erstatning for St.Nikolas "innførte" de derfor Christkind: I form av en ung pike med lyskrone på hodet kom Christkind med gaver, og det på sjølveste fødselsdagen til Jesus.
Luther og hans protestantiske tilhengere lyktes imidlertid ikke å forhindre feiringa av St. Nikolas.

St. Nikolas ankom Amerika som gallionsfigur på det første nederlandske skipet som anløp kontinentet på 1600-tallet - i hvert fall om vi skal holde oss til A history of New York av Diedrich Knickerbocker fra 1809, skrevet av Washington Irving (1783-1859).

I boka forteller han hvordan nederlenderne på den amerikanske vestkysten 6. desember pleide å henge ei strømpe i skorsteinspipa, og at den på mirakuløst vis ble fylt med godsaker av 'den store giver', St. Nikolas.
Den amerikanske forfatteren Phyllis Siefker viser til en annen versjon. De tyske immigrantene som på 1700-tallet hadde slått seg ned i området rundt Philadelphia, hadde brakt med seg tallrike tradisjoner knytta til høytidene. En av dem gikk ut på at menn ved juletider klede seg ut i pels, gikk fra hus til hus med veske og pisk.  Figuren ble kalt Pelznichol. Han kunne både være ubehagelig og skremmende, og i boka Santa Claus last of the wild men fra 1997 hevder forfatteren at det må ha vært han som er inspirasjonen til Santa Claus.

I 1822 fant den amerikanske professoren og dikteren Clement Clarke Moore ut at han ville gi barna sine noe ekstra til jul. I verseform skrev han derfor en fantasifull historie om Santa Claus som skulle få stor betydning i ettertid.
Moore plasserte Santa Claus bak en reinsdyrslede med åtte reisndyr og lot han komme gjennom pipa ned i stua.
Han ble framstilt som stor og tjukk, med sot og aske i ansiktet og på klærne. Diktet ble kalt 'A visit from Saint Nicholas'. Ett år etter ble det publisert anonymt i et ukebald, tjue år etter i flere ukeblader med fullt navn.
I 1863 illustrerte tegneren Thomas Nast en rekke juledikt for Harper's Weekly, og la dermed grunnlaget for vår oppfatning av den amerikanske julenissens utseende. Han blir mer barnevennlig og ikke så skitten. Det har sammenhengen med den tidas fokus på barn og barneoppdragelse. Sanat Claus' liste over slemme og snille barn skulle ha pedagogisk effekt gjennom hele året, og jula ble tida for straff og belønning! Finnes det noen snille barn her da?

Den rødkledde julenissen kom til Norge via England og Tyskland. På 1800-tallet viet tegnere stor kreativitet i sin skildring av figuren. Han ble kalt henholdvis Father Christmas, Der Weihnachtsmann og Julemanden. I første halvdel av 1900-tallet er han et fast innslag i julefeiringa sammen med julekort, juletreet, julegaver osv. De første maskene ble produsert av harald Lyche &Co i Drammen, men de kom først for alvor i bruk etter krigen.
Vår nisse var kledd i rød kofte og topplue og brune nikkers. Han var en liten keivhendt kar med skjegg. Og han var lunefull og en kar det lønte seg å være venner med. Hvis han ikke fikk grøten sin juleaften, kunne han bli rasende og stelle i stand mye ugang. Fjøsnissen trivdes best i gamle låver og fjøs med kyr, hester, høner og sauer. Det gikk mange historier om hva som skjedde dersom han ble fornærma. Kuene kunne gi lite melk fordi nissen hadde vært der og melka om natta, og han fikk skylda for at hønene slutta å legge egg fordi han nok hadde vært der om morgenen og tatt dem. Og det var nissen som slapp oksen løs i fjøset, og det var han som erta hesten til den slet seg og sparka opp døra til stallen. Her ser vi klart en tilknytning til gardvorden, tuftekallen, tomten eller nissen - de små vesenene som holdt til på den norske landsbygda.
De hadde da i flere hundre år vært vitale skikkelser i norsk sagntradisjon. Historien om han kom sannsynligvis til Norge fra Tyskland år 1700. Der het han Kobold. Da fortellingene om nissen ble skrevet ned på første halvdel av1800-tallet, var det med inspirasjon fra nasjonalromantiske ideer.
Norsk folketradisjon representert gjennom bondebefolkningens fortellinger, forestillinger og skikker , ble ansett som verdifull fordi den synliggjorde norsk kultur og egenart.
Presten Andreas Faye ga ut Norske Folke-sagn i 1833, og der skriver han: "Blant alle de vesener som lever i den norske allmuens innbildning, er nissen den, om hvis tilværelse man er mest overbevist."
Fra maleren Kittelsens hånd dukket nissen fram som en hardslående hissigpropp med sans for grøt.
Wilhelm Larsen tegna på sitt aller første julekort fra 1883 han som en liten gråkledd mann med rød topplue som kaster snøballer på et gjerde . Det blir til innskriften "Glædelig jul".
På begynnelsen av 1900-tallet ble julenissen oppfatta som en hedensk skikkelse og overtro som måtte forbys.





Navnet Nisse kommer av Nils, en nordisk form for Nikolaus.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Hyggelig at du tar deg tid til å legge igjen en hilsen.
Det setter jeg veldig pris på!