lørdag 21. april 2012

Vennskap


Noen vennskap kommer og går, noen vennskap kommer og går og -kommer igjen!
Vennskapet i dette innlegget er vennskap er av den siste sorten.
Vänner och Väninnor fikk jeg til jul 1964 av Lena. Vi hadde et tett vennskap med brev og besøk i fire år før Lena ble sporløst borte for meg. Takket være nye medier fant vi tilbake til hverandre for et par år siden, og vi har nå jevnlig kontakt. Det er som å finne en gammel skatt. Vennskapet er verdt sin vekt i gull! Det er som om alle årene i mellom er blåst bort  sjøl om mye er hendt, og vi er mange erfaringer rikere. Om to år har vi 50 års jubileum, og det skal feires som seg hør og bør.
Jeg hadde helt glemt boka, men mine leieboere fant den langt inn på den øverste hylla i skapet som ikke lenger er der. Skapet er lagra i kjelleren, og rommet er delt for å få plass til et hybelkjøkken og bad. I hele formiddag malte jeg det nest siste strøket på tak og vegger før Attityd fra IKEA settes på plass.

Litt mimring!
Fram til 1964 var jeg kanskje ikke så bereist, for Trondheim var svaret på hvor Min ängsta resa  gick till!
Jag vill helst bli: Sangstjerne eller motetegnerske, ja, det med sangstjerne var nok bare en fjern drøm siden jeg når sjølinnsikten vokste, skjønte at det var noe jeg absolutt ikke hadde noen sjans til å bli. Tegner er jeg jo blitt til tross for at det ikke er moter som er motivene.
Mitt högsta önskan är: Være frisk, litt snusfornuftig, men veldig sant og oppriktig av ei jente på 11 år!
Jag avskyr mest: Krig
Både være frisk og krig, kunne jeg like gjerne ha svart den dag i dag.
Blomma: Liljekonval
Färg: Gul og blå
Djur: Dådyr og fugl. Jeg så faktisk et lite dådyr i går, fra toget hjem fra Trollhättan. Det gjorde meg rørt!

Angående farve, så er fremdeles safrangul og himmelblå, den rett før nattemørket tar over, et par av de vakreste farvene jeg vet om.

Så Lena, jeg har ikke forandra meg så mye på alle disse åra. Underlig hvor mye av vår personlighet som alt er lagt før vi trer inn i ungdommens rekker. Vi er de samme gamle!
Ikke for det, litt lenger ut i boka har jeg skevet: Jeg har forandret mening!!!!
I mellomtida har jeg utvida min omkrets- jeg har vært i Køln på besøk hos onkelen min...
Arkitekt er kommet som aktuelt yrke -  som erstatning for sangestjerne. Det tok ikke lang tid før jeg innså at det var uoverkommelig... og arkitekt 'holdt jeg på' helt til jeg var over 20 år. Nå er jeg glad for at jeg ikke valgte å bli det med tanke på arbeidsmarkedet vi har i dag, men valgte å undervise i arkitekturhistorie i steden.






Mitt högsta önskan är: å snakke med Beatles. Beatlesfeberen satte for alvor sine spor etter seg i meg.
Jeg husker krangelen mellom en av venninnne mine (Ingerid) og meg på skoleveien hver dag om hvilken gruppe som var best: Beatles eller Rolling Stones! Nå har jeg også oppdaga deres verdifulle bidrag til popmusikkens historie. Jeg er ikke lenger så svart/hvit i min musikksmak, men Beatles står nå mitt hjerte nærmest også i 2012. Med åra blir vi jo litt slepne i kantene. I alle fall jeg...

Färg: Rustrød og grønn. Rustrød har 'hengt ved' meg fram til dags dato i klesskapet. Grønt derimot er ikke så godt representert i gardroben. Jeg har fått med meg at det er vårens motefarve - annen etasje er av den grunn ikke nødvendig å male om: Allrommet er mørk blågrønt, soverommene er vårgrønt og lindegrønt og gangen er grågrønn - alt malt for mange år tilbake! Venter man lenge nok, blir hjemmet omsider topp moderne.

Åtte klassevenninner har skrevet inn sine svar på sidene mellom. Bestevenninna mi, Bente,  døde dessverre for noen år sida. To av de andre, Ingerid og Ida, har jeg fremdeles i nærheten, og vi møtes dann og vann. De andre er en saga blott.
Da vi var fjorten, skulle alle ha pennevenner. Ida fikk to gjennom Det Nye som var ukebladet framfor noe annet for oss da, navn og adresser på to gutter. Jeg overtok gutten med bosted Toulouse.
Vi fant fort tonen, og brevene ble sendt flittig med posten mellom Norge og Franrike.
Det er også et vennskap av andre sorten som varer. Nå erstatter mail brevene. Den siste fra Bernard fikk jeg på fredag sammen med disse bildene! Som alle skjønner deler vi interessen for stilhistorie - og det litt teatralske.





Litt moro å observere at også teknsike duppeditter har funnet sin plass hos 1700-talls entusiaster!

Jeg elsker filmen Caravaggio av Derek Jarman av den grunn, den er helt absurd! Del 1 og del 2 - hele filmen finnes oppdelt på Youtube.

Gammelt vennskap ruster såvisst ikke!



Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Hyggelig at du tar deg tid til å legge igjen en hilsen.
Det setter jeg veldig pris på!