fredag 30. april 2010

Linerla i haven




Litt senere enn hos andre kanskje, men i dag trippet en hann med stjerten i været nede på fjellet!
Fugleboka fikk jeg av onkelen min da jeg var ei lita jente. Han var typograf og hadde bundet inn to gamle bøker om fugler som han overlot til meg. Om jeg fikk lov til å farvelegge illustrasjonene eller ikke, aner jeg ingeting om, men hver eneste en farvela jeg etter alle kunstens regler.
Den første linerla jeg så i år, spankulerte i haven til faren min sist søndag. Den så jeg med brystet først!


I det første kapitlet om linerla står det:
Alle vil helst ha set den fra halen - for det bringer glæde, men sitter den med sit sorte bryst vendt mot oss, er vi ikke saa godt fornøiet. Men trøst dig, linerlen bringer altid glæde med sig, fra hvilken side du end ser den! For naar den kommer, staar sommeren for døren, solen er varm, marken grønnes og ferien nærmer sig!
Linerlen bygger rede av halm og fine røtter og forer det med uld og fjær. Den lægger 5-7 hvite egg med graarøde flekker paa.
I september drar linerlen tilbake til varme lande- til Lilleasien og Afrika. Så kommer de tilbake igjen på akkurat samme sted.
Linerlereder er blant annet dem gjøkemor har et godt øye til. Stakkars linerlemor som må mate en fugleunge som fortrenger hennes egne!

Ett motiv, en bild-sex månader: dammen 30.april




Rosene i rosebedet er klipt, kanskje litt tidlig i år, jorda er luka og gitt gjødel. Drivhuset er rydda for krukker og kar, og påskelijene og andre narcissuser er i ferd med å kle oasen og Eiriks plass. Men alle avklipte greiner og annet bøss ligger igjen og ødelegger idyllen.
Det er rett før de hvite blomstene på magnoliatreet åpner seg, og da skal avfallet være vekk!.
I dammen har Andrik fått en rival. Derfor måtte han ta med Andrine på en liten svipptur.... måtte bare  komme unna problemene som han ante kunne oppstå. Jeg traff dem på veien hjem. Han er alltid påpasselig bak på en skrittlengdes avstand.






Først se til venstre, så til høyre, så til venstre igjen.... er det klart? Kan vi gå nå?
Ingen spøk å være ute i trafikken.

Touch the sky, look the sun straight in the eye and laugh."





For more posts:
http://noelmorata.blogspot.com/

Blomstrende fredag, ute og inne

 



En liten lungeurt har sett dagens lys utenfor urtebedet. Det er en ustyrlig plante å ha med å gjøre. Går sine helt egne veier!




Denne fredagen er det bilder av to planter som har vært hos meg lenge, helt fra jeg flytta hjemmefra for å studere - og det er m a n g e år siden det!
Og dum som jeg er til å lære navn, kan jeg verken navnet på den første eller andre. Jeg kaller dem bare naboblomsten og nonneblomsten. Og grunnen er enkel. Da jeg en dag skulle ringe på hos ei venninne som bodde i nabohuset, hadde frua i første etasje kasta ei plante på dynga. Jeg syntes det var rent for "gæli" at den skulle ligge der å dø, og jeg tok med meg planta hjem. Den har kommet trofast med avleggere på avleggere og på den måten blitt fornya fra tid til annen- gleden har med andre ord vært langvarig, og nå kommer den med minst sju nye blomster. Den er så lite vennligsinna med alle piggene ute at jeg har problemer med å sjekke om det er flere!






Den andre blomsten fikk jeg som avlegger av nonnene som bodde på den andre siden av gata. Det er mange år siden de flytta. Sjukehuset, St.Josef, som ble drevet av den katolske kirken, ble overtatt av staten, og nonnene gikk av med pensjon etterhvert.
Nå har huset fått andre beboere. Ikke en blomst er å se i vinduene... De sises at denne planta kun blomsterer annet hvert år, men jeg har synlig bevis på bloggen at den blomstra i fjor også!

Brødrene Limbourg, April




Illustrasjonen for april av brødrene Limbourg heter Hofflivet på slottet til greven De Dourdan.
Det viser vår, håp og nytt liv - gresset er grønt!
Hva var det nå disse menneskene gjør ute en aprildag på 1400-tallet?
Det ser ut som om de to damene til høyre plukker blomster, men det er ingen blomster verken rundt dem eller i hendene deres. Til venstre for damene står to andre damer og snakker med to menn. Alle er kledd i fine klær, og damen til høyre blant dem holder fram noe de ser på, kanskje en ny ring. 
Ringen har ingen begynnelse og slutt. Den vender tilbake i seg selv, akkurat som evigheten. Ringen er derfor evighetens symbol. Den er også symbol på trofasthet.
Illuminasjonen viser sannsynligvis et nyforlovet par sammen med forloverne sine og venner.
Ytterst til venstre kikker en mann fram bak mannen med blå kappe. Han er framstilt noe mindre enn de andre og kan være en tjener eller en prins, for er det ikke en krone han har på hodet?
I slottshaven blomstrer frukttrærne, og løvet på trærne i skogen er friskt og frodig. 



 



http://humanities.uchicago.edu/images/heures/heures.html
   

torsdag 29. april 2010

Primstaven, SVARTEDØGRI





Primstavmerke: Oppreist plog.

Ordtak:
Om våren så kjem den heidelo
Ho ropar fast: Kjøp høy, kjøp høy!
Dei lyt nok varsame vera
som seg skal føda og næra -
det gamle skal nå det nye.

(fuglen Heilo)
http://www.joridweb.com/primstaven/index2.htm

Navnet til 29. april er ikke så skummelt som det høres ut. Det kommer av at jordene i Sør-Norge skulle være ferdig pløyd i dag, og altså svarte i kystbygdene... !
Gamle trerøtter er farlige greier.
Når det pløyes dukker det av og til opp gamle trerøtter. De trodde det var trolldom i dem, så det gjaldt å få røttene opp av jorda så fort som mulig.
Finner du gamle fururøtter må du ikke kaste dem, het det – sjøl om de altså kunne være forheksa. De er ofte fulle av olje, tyri, og brenner lenge og fint på peisen.
Store steiner som dukket opp i åkeren, skulle ikke fjernes. Det kunne bo tusser under dem, og de kunne vokse år for år. Steinene fikk navn, og skulle ikke røres. Da kunne det gå ille.
Det finnes en naturlig forklaring på at steiner vokser. De leder kulde bedre enn jorden omkring, og vann som fryser under steinene løfter dem oppover, litt etter litt. Steinen blir ikke større, men det kan se ut som om den vokser.

Kilde: http://www.tv2.no/ver/article1637243.ece




Dansens dag

onsdag 28. april 2010

Fantastiske Shabana - en annerledes blåveispike!!

Jeg kommer rett fra en annerledes opptreden med Shabana Rehman. Det var ingen stand-up-komiker på scenen denne kvelden, men forfatteren av den sjølbiografiske boka Blåveis - min vei ut av volden.
Teksten beskriver en utrolig historie  - om det å leve, om skuffelser, om svik, om kamp, om redsel, om det å stå alene og om å finne en indre styrke, om urkraft og om det å være ærlig mot seg sjøl.
Shabanas vei har vært kronglete, tøff og lang til der ho er i dag. Tekstene ga et annet bilde av den Shabana vi vanligvis (s)kjenner!
I programmet for siste gang i Det Kvindelige Læseselskab denne våren står det: Vi tror det blir en flott avslutning på vårens møter.... og det ble det absolutt.
Dessverre hadde jeg ikke med meg kameraet, så det ble ikke tatt noe bilde til bloggen, men en løsning på det problemet vil jeg finne... etterhvert.

"De tårer som man svelger,
er bitrere enn dem man feller."    
Victor Hugo


Og nå har etterhvert blitt historie... og her kommer min første karikatur noensinne!





Dette er den aller første prøven fra min hånd på karikaturtegning. Den forestiller Shabana Rehman, norsk stand-up-komiker og forfatter som ikke klarer å skille mellom sk- og kj -lyder. Det er noe å gjøre et nummer ut av... skjære publikum!
For bloggere som ikke kjenner Shabana, klikk på bildet, så dukker originalen opp her på egen blogg!!

Jeg har slått sammen to innlegg, og sjølsagt måtte jeg ha med meg kommentarene for min første akraukatur (karikatur - trenger ikke å ha et annet morsmål for å snuble i bokstavene):



Kunne jo ikke la være å klippe ut og lime inn  et e-postsvar fra Shabana personlig!

Kjære Bjørg

Tusen takk for innlegget ditt. Jeg fikk sett det og ville gjerne legge igjen en hilsen til deg, men så er det noe galt med blogg-oppdateringen min så jeg får ikke logget meg på for å legge igjen kommentar. Uansett , det var svært hyggelig og generøst av deg. Og veldig morsom bilde. En ære:-). Liker også navnet på bloggen din veldig godt. Minner meg om vår indre regnskog

Klem fra Shabana

Calendula, ABC-tema, urter



Fra Den herlige Urteboken fra 1628

Cap. 59, Om Ringblomst

Hun har disse 4 dyder,
slik som den velkjente
Hieronymus sier:

Det vann som brennes av hennes
blomster, er godt for alle slags
øyensykdommer enten de kommer 
av hete eller kulde.
Det gjør øynene klare og tar bort hodeverk.


Ville ringblomster på en eng ved Fes


Den som later vann med blod, må koke Ringblomst og drikke derav. Da stilles det.
Et besynderlig eksperiment er gjort når kvinnen har født barn og hun ikke blir kvitt efterbyrden, som kalles Secundina på Latin , Man tar  Ringblomst både blomster og blader og tørker dem godt, Tenn derefter ild på dem med et lys, og la røken stige opp under kvinnens lønnlige lem. Det hjelper henne. Probatum.
Blir laken som er trukket av Ringblomst, dryppet i ørene, dreper den marker i ørene.

 



Flere innlegg i ABC-tema finnes hos Petunia, her:

tirsdag 27. april 2010

På veien hjem i dag




Skogholtet jeg passerer på vei til og fra jobb forandrer seg fra uke til uke. Nå er det gullstjernene, gagea lutea, sin tur til sette farve på bakken.



 



På grunn av arbeid med omregulering og ny trafikktrase har jeg lagt om ruta mi, og den har siden i høst gått langs tomta til et gammelt, herskapelig gårdsanlegg. Det bærer det flotte navnet Åsgård!
Tror neppe jeg kommer til å gå den veien jeg har gått i snart tjue år igjen. Veien om Åsgård er mye koseligere, fredligere og bare noen minutter lengre, men å krysse den nye trafikkmaskina slipper jeg likevel ikke!



Påskeøyas flora og vegitasjon



Foto: Thomas, klikk på bildet



Da jeg forberedte innlegget om statuene på Påskeøya, begynte jeg å lure på om det finnes noen spesielle blomster der, noen som ikke finnes andre steder. Denne nysgjerrigheten er utgangspunktet for dette innlegget. Og det finnes faktisk noen sjeldne og særegne vekster i floraen på øya. En av dem er treet Sophora toromiro.
Det er dette treet som er best kjent av antropologer. Toromirotreet er det viktigste treet på øya, og i de innfødtes øyne var det hellig fordi de gamle kunstverkene uansett verdi ble skåret i toromirotre. Mest berømt av alle er "hibiscus asjettene" (treasjetter med utskjærte hieroglyfer). Veden er veldig fin, og etter polering kommer en virkelig vakker overflate med vekslende mørke røde soner fram.
Trestammene blir aldri tjukkere enn tjue centimeter i diameter. De tynne greinene vrir og knyter seg. Størrelsen og formen gjorde det spesielt utsatt for ødeleggelse av dyrene på øya på slutten av 1700-tallet. Noen trær ble heldigvis skjermet langt inne i krateret til vulkanen Rano Kao.
Lenge trodde folk at treet var utryddet i vill tilstand, og nye trær ble innført til øya i et vitenskapelig prosjekt ledet av Royal Botanic Gardens, Kew og Göteborg botaniske hage, der det eneste gjenværende til da kjente anlegg av denne arten med dokumentert opprinnelse, ble overført i 1960 fra frø samlet inn fra et enkelt tre av Thor Heyerdahl. Det ble noen ganger hevdet at alle toromirotrærne var utledet fra dette enkeltindividet, men forskning har fastslått at minst ett annet tre overleve. Sannsynligvis de inne i det uframkommelige krateret.
Treet hører til belgfamilien, Fabaceae, som nevnt, bare gror på Påskeøya. Det har vakre gule blomster.
Et annet litt spesielt tre er Portiatreet.




Foto: Wikimedia



Thespesia populnea, vanligvis kjent som Portia, tilhører Kattostfamilien. Det er et lite tre eller en busk som er funnet på kysten verden over. Portiatreet er opprinnelig fra India, men kan ha blitt spredt av polynesierne til Påskeøya. Treet når en høyde på 60-10 meter, og stammen har en diameter på 20-30 cm. Det vokser ca. 275 m over havet i områder med mye nedbør. Portia trives i jord med mye kvarts, kalkstein og basalt som finnes nær kysten.
Navnet varierer fra land til land: indisk tulipantre, Pacific Rosewood og Miro på mange polynesiske språk. Det er kansksje et sånt tre jeg har i drivhuset drevet fram av frø fra Kanariøyene.
Tidligere var treet spredt over hele Påskeøya.




Foto: Wikipedia



Totora (Schoenoplectus californicus ssp. Tatora) er en sivplante. Den finnes i Sør-Amerika - spesielt på Lake Titicaca - og på Påskeøya i Stillehavet. Slekten Schoenoplectus er nært knyttet til Scirpus og noen ganger inkludert i disse.
Urfolket bruke tørka siv av totora for å bygge båtene som kalles balsas.



Foto: Klikk på bildet



Paschalococos er en kokospalme som hadde sitt opprinnelige vokstested på Påskeøya. Den forsvant dessverre i 1650. Stammene ble sannsynligvis brukt som valser til å flytte moai statuene, og de lagde sjøgående kanoer av dem.

Thespesia populnea Carr. (Hibiscus populneus Linn) ble dyrket av urbefolkingen likeledes mimosa, som den eneste busken de brukte til å lage klubber og pattoo-pattoos av. Vill selleri og verbena officinalis vokser i store mengder rundt på hele øya...








Broussonetia og hibiscus vokste også vilt på øya, men alle har dødd ut på grunn av flokker med sauer som beiter over hele øya. Barken til hibiscus ga en fiber som er sterkere enn hamp. Disse fibrene er i stand til å tåle sjøvann lenger enn hampfibre, uten å råtne. Øyboerne brukte fiberne til å lage tauverk for alle typer formål, særlig fiskegarn.

Ti er navnet de innfødte ga Dracaena terminalis. Den er også kjent som Cordyline terminalis. Dracaena terminalis tilhører familien Liliaceae. Det er ikke en bregne som mange tror. Den vokser svært raskt i varme og høy fuktighet og blir fort to meter høy.
Ti er svært verdifullt på grunn av røttene som er lange og inneholder mer sukker enn sukkerrør.
Steking av røttene i en polynesisk ovn tar to eller tre dager. Når de er klare, er de mørkegule i farven. De har en søtlig, delikat smak som minner om søramerikanske chancacajuice.
Tipulver brukes til tatoveringer. Dette pulveret ble framstilt ved å tørke blandene over varme og pulverisere dem. Det gråsvarte pulveret ble brukt til mørk blå eller mørk grønn tatovering i ansiktet og kroppen.







Mahute kjent som Aute i Tahiti er et flerårig morbærtre som setter mange skudd om våren.
Frukten smaker ikke godt, og det finnes i to slag, aute og ronga. Det ble produseret tråd som er sterkere enn bomull av fiberne. Både kvinner og menn var kledd i klær av det hvite stoffet, mahuté, som kvinnene vevde av tråden.




Eget foto!

Makoitreet ble brukt til ulike objekter, kanskje til og med til statuetter.
Naurau og marikuru vokste på steinene. Disse var de eneste buskene som fantes på øya før de første bosetterne kom. Andre steder, på sidene av kratere, vokste yucca, bregner (Microlepia strigosa), lav, mange typer av Dracaena og Rubia og et betydelig antall Pagenaria, sannsynligvis Lagenaria eller kalabas som vi kaller den.



Microlepia strigosa
Kalabas
Dracaena
Rubia
Phragmites



I bunnen av kratere som hadde blitt forvandlet til sumper, vokste siv og gresss. En slags torvmose vokste også i kratere, og de innfødte brukte den til å tette kanoene med.


Andre planter er innført fra utlandet,på slutten av 1700 og 1800-tallet for eksempel,  vinranker, sukkerrør, banan, melon osv.
Store områder med eucalyptus ble plantet i 1940 og 1950.

Det er disse mennene som har skrevet det meste av hva jeg har brukt av informasjon:
Admiral T. de Lappelin
A. Pinart
F. Gonzáles
George Foster
Kilde:http://www.sacred-texts.com/pac/ei/ei07.htm
http://chauvet-translation.com/florafauna.htm


Ut fra opptegnelser om det grønne livet på Påskeøya kan det synes som om det har vært lite som grodde der da det første folkene oppdaget øya, bortsett fra gress og et vintre med en frukt som ble kalt Moki-oo-ne.
Det er ikke enkelt ut fra de kildene jeg har hatt som underlag, å fåstå hvilke vekster som opprinnelig hørte til Påskeøya, hvilke som ble innført av urbefolkningen, hvilke som har dødd ut og erstattet igjen og hvilke som er kommet den senere tida og blir regnet som en del av den naturlige floraen.
For å få skikkelig svar og egne bilder, må jeg nok ta turen dit som før nevnt!

mandag 26. april 2010

Gigantstatuene på Påskeøya

Fra boka Magiske steder i serien 
Mystiske minner fra hele verden, Cappelens forlag



Det er i dag åtte år siden Thor Heyerdahl ble gravlagt i Oslo Domkirke, og i den anledningen har jeg tatt fram en gammel artikkel om en av hans mest oppsiktsvekkende teorier, nemlig om befolkningen på Påskeøya.

Hundrevis av høye, tause, ubevegelige statuer ligger istykkerbrukket på en naken og forblåst vulkansk øy langt ute i Stillehavet. Hvem lagde dem og hvorfor? Har de sammenheng med andre polynesiske kulturer? Eller er det noe som kan tyde på en søramerikansk påvirkning?

Dette er spørsmål som forfatteren av en gammel artikkel om Påskeøya stiller seg.


Påskeøya er en av de mest isolerte stedene i verden.
Den heter på polynesisk Te Pito o te Henúa som betyr «Verdens navle» eller  Mata-ki-te-Rangi, «Øyne mot himmelen», og på språket Rapa Nui heter øya Rapa Nui, Store Rapa. Øya er mest kjent for steinstatuene som kalles moaier, og som finnes rundt hele kystlinja.
I 1995 ble Påskeøya tatt opp på Unescos verdensarvliste, blant annet på grunn av at øyas rike kultur hadde oppstått uten innflytelse utenifra,  i tillegg til å oppfylle Unesco's krav I, III og V.

På første påskedag i 1722 lenset mannskapet på en hollandsk seiler unna for de sørøstlige passatvindene da de uventet fikk land i siktet. Admiral Jacob Roggeveen la skuta nærmere den fjellfylte og ugjestmilde kysten og så til sin forbløffelse en rad kjempestore statuer med ryggen mot sjøen. Enkelte av dem hadde en karakteristisk rød "hårtopp". Etter å ha tatt seg i land fant admiralen en liten øybefolkning som var temmelig utpint - de hadde verktøy og våpen av stein og eide bare noen få kanoer som var både små og i dårlig stand.
Den engelske sjøfareren kaptein Cook kom til øya femti år senere. Blant mannskapet hans var det en
sjømann fra Hawaii som forsto øyboernes språk, for det var polynesisk liksom hans eget. Øyboerne fortalte at de faktisk var etterkommere av de som hadde lagd statuene. I følge deres legender var de blitt ledet til øya av høvdingen Hotu Matu'a, og det var 22 generasjoner siden.
Rundt tusen år før vår tidsregning var det et folkeferd av dyktige pottemakere og navigatører  - arkeologer kaller dem lapitafolket - som  kom fra New Guinea til Fiji, og derfra foretok den lange og farefulle ferden over til Tonga og Samoa. Deres etterkommere seilte enda lenger øst omkring 400 år senere på jakt etter nye øyer "over vinden" som polyneserne sier. De visste at verden var full av øyer, og at øyene "over vinden" alltid var folketomme. Stadig våget de seg lenger og lenger mot øst...
Thor Heyerdahl hevdet derimot at de første kolonistene på Påskeøya kom fra øst, fra førinkatidens Sør-Amerika, på sine flåter... Og at de brakte med seg søtpotet, sivplanter som nå står tett rundt kraterinnsjøene på Påskeøya, og sine ferdigheter i steinhogging.
Folket ble de dyktigste skulptørene i hele Polynesia. Fra rundt 400 bygde de gravplattformer i stein, ahu, nede ved sjøen. Noen av dem ble kledd med store og utrolig fint og nøyaktig tilhogne steiner.
De døde ble plassert oppå akuen som var forbudt område helt til det bare var skjelettet igjen av vedkomne - altså etter at fugler, insekter, vær og vind hadde tatt sitt.
Hele denne tida våket avdødes familie ved akuen. Deretter kom stammen og haugla knoklene inne i akuen, og så holdt de gravøl til ære for den døde.
For å hedre sine forfedre, og som et uttrykk for stammens styrke og velstand, hogg folket ut statuer av den porøse bergarten fra et lite vulkansk fjell, Rano Raraku. Til å begynne med kunne statuene variere i form. Senere, fra ca. år 1000, kom en enkelt statue til å dominere: en mannsfigur med stilisert hode og lange øreflipper, noen ganger med detaljerike dekorasjoner på kroppen som skulle forestille tatoveringer. Statuene ble plassert oppå akuen slik at de ble stående og stirre med sine påsatte øyne inn over stammens hus og åkre. Denne kulturen blomstret i 600 år. Yam, søtpotet og bananer ble dyrket, kanoer bygd til fisking, høns ble alt opp.Tømmer ble hentet i skogen, og de bygde fine hus med steinmurer og sivtekket tak. Men så inntok fremmede stammer øya, og det ble nedgangstider.
Sagnene beretter om et stort slag som endte med at "kortørene" slaktet "langørene" ned for fote.
Disse folkene kan ha vært de siste etterkommerne av de to forskjellige imigrantene, fra øst og vest, som ble drevet til krig da tømmeret tok slutt og hungersnøden kom.

Det er tilsammen funnet over seks hundre statuer på øya. Flere av dem er over ni meter høye. Av de
statuene som ligger uferdige i bruddet ved vulkanen, er en over tjue meter og med en anslått vekt på ovr trehundre tonn. Det var den amerikanske arkeologen William Mulloy som gjenreiste dem i 1960.
Akuene ble som regel fint murt opp av steinblokker av vulkansk bergart. De lå ned eved sjøkanten, hadde lange ramper med sirlige rekker av små, runde stein på langsidene. Den største ligger ved Vinapu på sørkysten. Disse er også satt i stand.

Dette er et sted jeg kunne tenke meg å dra til. Kanskje det byr seg en mulighet en vakker deg!
Og ikke visste jeg at en av kolossene er stilt ut i British Museum i London. Først da jeg lette gjennom bøkene i bokhylla etter mer stoff, oppdaga jeg det. Stadig nytt å lære når det kreves research i forbindelse med forberedelser av innleggene.



Fra boka Oppdagelsesferd til fortiden 
i serien Verden og vi fra Cappelens forlag.



Mer info:
http://www.kon-tiki.no/Exp_Paaske.php
http://www.sydhav.no/Artikkelarkiv/moai.htm
http://no.wikipedia.org/wiki/P%C3%A5ske%C3%B8ya#Moai_-_steinstatuene

Påskeøya er på UNESCO´s verdensarvliste.






Klikk på bildet av blomsten som er tatt av Matt og Isabell for å komme til en fantastisk bildeserie av statuene.

søndag 25. april 2010

Primstaven, GANGDAGEN eller MARKUSMESSE





Merke:Aks(åker) med vei rundt, pil og bue, fjærpenn, stang med prikker(snø), fugl eller blad på kvist.
Merket er evangelistens fjærpenn. Markus brukte en penn da han skrev ned Markusevangeliet.

Gangdagen eller Markusmesseble feiret til minne om evangelisten St. Markus. Presten og folket gikk i store prosesjoner over markene, kirkegården og rundt kirken med krusifiks, røkelse og brennende lys, og prestene skvetta vievann på marka og ba bønner for god avling.
Denne skikken skal ha vært innført av pave Gregor den store omkring år 600 for å stoppe ein stygg pest.


Det var nettopp denne ofringen 25.april som kirken gjorde til den store gangdagen,
som var ei utrensking av alt værvondt og ei signing av jorda som bar årsgrøden.
Denne dagen skulle villfuglene ha to egg i reiret, het det i Sunnfjord.
I mange kyststrøk var Markusmesse tida for å så havre.

Men navnet har også forbindelse med at våre hedenske forfedre feiret 25. april som en -gagn-dag- (gagn = seier), gammel vårfest, til minne om æsenes seier over jetten Tjasse. De trodde at på denne tida hadde æsene vunnet over Tjasse som var vinterens onde ånd.
Vandringa kan minne om hedenske våropptog. Denne skikken kan spores tilbake til hedensk tid da de gamle nordmennene på liknende vis førte gudebildene sine rundt på åkrene.
De hedenske nordmennene holdt helg da sommerhalvåret tok til. De hadde fest og ofret til gudene, slik at disse skulle gi kongen seier på leidangsferdene. Denne ofringen kalte de sigersblòt.
På eldre staver er dagen merka med en strek med prikker rundt, tolka som en målestav med snø omkring.
 

I Nordens primstavforklaring står det:

"Da har de gamle norske Kvinder
fodret deres Mænd med Pandemad og Røræg".

Denne dagen spiste man egg.
Symbolet finnes på primstaven fra Halden!






http://www.norsknettskole.no/fag/ressurser/itstud/h99/primstaven/35markusmesse.htm
http://www.koordinatoren.com/index.php?option=com_jevents&task=icalrepeat.detail&evid=402&Itemid=592&year=2010&month=04&day=25&uid=598bf7d1606ac93564d89a48c57f4888
Kilde er også Wikipedia

lørdag 24. april 2010

Status i dag




De aller første blomstene på aprikosetreet har åpna seg, og jeg er veldig spent på om det vil utvikle seg frukt på treetallerede i år. Jeg skal bestøve arret så godt jeg kan ved hjelp av en kinesisk kaligrafipensel som har en myk kost.... ingen del av blomsten skal skades!






I går kom forsendelsen fra Bakker. Alt i esken var en erstatning for planter som ikke kom som de skulle i fjor. Håper det er tøffere planter i år. Ferskentreet ser mer solid ut enn fjorårets utgave. Nå krysser jeg fingrere for at det skal trives like godt - og side om side med aperikosetreet. Litt ekstra snadder har det fått under røttene også! Det har allrede skutt på vei fra Nederland.






Spirene vokser og vokser.






Den hvite julerosa strekker seg opp mot en blå himmel. Den lillarøde lar vente på seg...






Og Natt og lyse dag, som jeg kaller den, titter opp mellom kantsteinene på kjøkkenterrassen. Den vitner om kommende sommer...

Labyrinter: Sjelens symbol

Bildet er henta fra 
http://www.northwestindiana.com/discussionforum/viewtopic.php?f=49&t=149



Hvilken sammenheng er det mellom labyrinter og fruktbarhetsritualer?
Under Verdensutstillingen i Montreal i 1967 var over en million mennesker innom en paviljong som het " Le Labyrinthe" hvor folk ved hjelp av filmeffekter kunne oppleve historien om Thesevs som dreper Minotaurus. Hensikten var å vise menneskets seier over seg sjøl...
Alle folkeslag har reagert på labyrintssymbolet, for det rører ved erfaringer som er felles for alle mennesker. Dessuten har det betydning på et ubevisst plan som hever seg over alle kulturer og etnisk tilhørighet. Symbolet har vært brukt på en rekke måter gjennom mange århundreder - i fruktbarhetsritualer, dødsriter, som hjelpemiddel i religiøse sammenheng, som innslag i haver og parker, i problemoppgaver og spill, og som dekorativt element i kunsthåndverk.

Til tross for at labyrinten har stor kraft som symbol for folk verden over, er opprinnelsen uklar. De tidligste eksemplene finner vi rundt Middelhavet, særlig den Europeiske delen. Ordet labyrint er gresk og særlig knytta til labyrinten som arkitekten Daidalos bygde for kong Mino på Kreta. Der skulle udyret Minotaurus sperres inne.
Helleristninger av labyrinter finnes det mange av. De ved Ponteverda i Spania er sannsynligvis fra mellom år 900 og 500 før vår tidsregning, og  de ved Val Camonica i Italia fra mellom 750 og 550.
En labyrint som er risset inn ved inngangen til en klippegrav i Luzzanas på Sardinia kan dateres tilbake til 2500- 2000 før vår tidsregning. Labyrintsymbolet har også benyttet på takstein, krukker, kar, leirtavler, mynter, smykker og segl, så vel som mosaikkarbeider - alt sammen fra landene rundt Middelahavet og fra perioden mellom 1300 før vår tidsbegergning til 250 etter.
Siden spredte det seg til andre steder av verden, særlig Nord-Europa, men også India, Afrika og Nord- og sør-Amerika. Labyrinter kan ha vært kart over underverdenen som den dødes sjel måtte følge. I kraft av det er de symbol på døden, men samtidig kan de også ha symbolisert gjenfødelsen, for hvis sjelen kan finne veien inn til labyrintens sentrum, klarer den sikkert også å komme seg ut igjen.
I Europa foregikk labyrintritualene ofte i form av danser. I England lagde de labyrinter på gressbakken som ble brukt under vårfesten. 1. påskedag og maidagen - begge disse dagene feiret folk gjenfødelsen.
På Tisler, en av øyene i Hvalerskjærgården,  var det en labyrint markert med steiner i terrenget. Her måtte unge menn ta seg inn i midten og redde ei jente ut av hennes fangeskap. Disse labyrintene ble kalt "jomfrulabyrinter". tilsvarende skikker finnes også i indiske tradisjoner.



 Labyrinten i Chartre katedralen



Labyrinten slik mange av oss tenker seg den i dag, har en form av et puslespill eller en nøtt som knekkes. Men i de første labyrintene var det bare en rute inn til midten. Små labyrinter som hopindianerne brukte, kunne godt symbolisere større byggverk.
Da de kristne tok opp bruken av labyrinten, ble symbolet tilpasset deres religions behov: Labyrintruten ble veien til frelse. Første gangen det ble benyttet i kristen sammenheng var på 300-tallet.
På 1500-tallet, da det ble høyeste mote med legende urter, blomsterbed og dvergbusker, ble det svært populært med hekklabyrinter over store deler av Europa. Disse hadde neppe noen tilknytning til oldtidens labyrinter!
Forskjellen ligger i mangelen på åndelig betydning, pluss det faktum at hekklabyrintene har en rekke blindveier  og altså ingen direkte vei inn til midten.
Storbritanias eldste bevarte hekklabyrint ligger ved Hampton Court Palace ved London. Den ble anlagt i 1690, men erstatta da trolig en eldre labyrint. Gangene utgjør en lengde på 800 meter tilsammen.
Den størtse i verden er hekklabyrinten ved Longlrst House i England fullført i 1978. Den er bygd opp av barlindhekker som dekker et areal på 6185 kvadratmeter.
 
Hvem husker ikke labyrinten i The Shining? Se video ved å klikke på bildet.






Teksten som er hentet fra et gammelt utklipp, er bearbeidet og forkortet. Det står ingenting om hvem som er forfatteren til originalartikkelen. Kanskje jeg finner denne artikkelen på nettet også!

Mens jeg lette, fant jeg noen andre veldig interessante sider:
http://gudinnedokumentar.wordpress.com/labyrintens-frue-den-store-gudinnen-pa-kreta/
http://www.journeyofthesoul.co.uk/page4.htm
http://www.fisheaters.com/labyrinths.html